-MadJoy-Skriver brev til M

Kjære Måkemor

Jeg ser at du er igang igjen ! Fikk du ikke brevet jeg sendte i fjor ? Kan ikke begripe at du ikke finner deg et litt mere egnet sted for hekking. Så derfor tar jeg meg den frihet å sende brevet fra i fjor på nytt, som en slags reminder. Det er ennå ikke for sent å ombestemme seg ! kanskje du tar til vettet når du har lest brevet mitt en gang til ? Her kommer det:

Jeg må virkelig si at jeg er imponert over ditt strev med å sikre slekters gang ! Jeg har nok sett deg fra kontorvinduet mitt her nede på bryggekanten.

Du har ligget trofast på eggene du la ytterst på en bitteliten hylle i knausen rett over parkeringsplassen og innkjøringen vår. Fullstendig uaffisert av trafikk,støy og eksos, lå du der, i noe som virket som en evighet.

Mandag ettermiddag satt det plutselig tre bittesmå grå nøster og kikket over kanten på det som for dem nok fortonet seg som et stup.Du selv satt på den store,bøyde furugreina og passet på. Kjære vene tenkte jeg, dette kan da aldri gå bra !

Tirsdag opprant, ingen nøster å se på hylla, men du var i næreheten, så jeg tenkte at da er det vel fortsatt håp.

Fra mitt vindu observerte jeg plutselig bevegelse i buskaset som vokser ved knausen. Og sannelig, der triller det tre små nøster fram mellom gresstustene.

Jeg bruker kikkerten og får tatt en ordentlig titt på de små. Nydelige er de ! Men hvordan skal dette gå når trafikken til terminalen øker, regnet høljer ned med stor kraft og det i tillegg er sterk vind ?

Du strever hardt i den økende trafikken, hyler og skriker og ber de store trailerene om å pelle seg vekk. Jeg får lyst til å gå ut å hjelpe deg. Sette opp skilt "Forsiktig ! Måkeunger i veien", men sånt er jo ikke helt etter boka, så jeg lar det være.

 Presset blir så stort at du tydeligvis bestemmer deg for å flytte. Du setter deg i midtrabatten som skiller parkeringsplassen fra veien og roper.

To av ungene kommer løpende med lange ben og de små vingene rett ut i øsregnet mellom trailerene. Kanten på midtrabatten er for høy ! De hopper og hopper.

Etter en stund kommer også tredjemann springende, han er minst og klarer ikke kanten, men blir liggende klissvåt og utmattet like utenfor veibanen ! De to andre har på mirakuløst vis klart å komme seg opp.

Å prøve å hjelpe er nytteløst, du angriper alle, uansett om de har gode hensikter eller ikke.

Mitt engasjement har nå nådd et nivå som gjør at mine kolleger litt spøkefullt antyder at jeg kanskje ville ha bedre av å jobbe hjemmefra et par dager….

 Status quo opprettholdes gjennom dagen og hjertet mit blør for den lille som ikke klarer å komme seg opp til sine søsken.

Når jeg skal dra hjem, ser jeg til min store glede at den lille nå er helt tørr og står oppreist, det er tross alt et lite håp !

 Onsdag morgen finner jeg til min store glede alle tre fredelig liggende i prestekrageenga på midrabatten. Morgensola varmer, du passer godt på og det ser ut til at livet er godt å leve.

 Men i løpet av dagen virker det likevel som du spiller russisk rulett med dine små, altså !

 Det kan da ikke være nødvendig å slepe dem frem og tilbake over veien hele tiden ??

Joda, beiteforholdene er bedre der borte under knausen, og vanndammen er fin til vanntrening, men trafikken er jo livsfarlig !

All denne frem og tilbakeflyttingen medfører at du er ekstra påpasselig. Et par gode hjelpere har du også fått deg, noe som etterhver gjør at vår ferdsel mellom kontoret og terminalen medfører siksakløping, frenetisk vifting med armer og  papirer, og holding av diverse gjenstander over hodet for å unngå å bli truffet av bombene dere til stadighet slipper.

Forsåvidt god underholding, men ikke morsomt når man må ut selv !

Torsdag morgen; du er på plass og hilser oss "velkommen" med dine beskjeder om at vi er sterkt uønsket. Ungene er fortsatt i midtrabatten, en liten morgenglede tross allt…

Aggressiviteten du og dine gode hjelpere utviser når slike høyder at jeg frykter at noen "ansvarlige personer vil sette inn tiltak"…. Huttetu !

Det ser ut som om du har kommet på det samme selv, for plutselig er det blitt helt stille !

Hverken du eller dine hjelpere er å se, før jeg får øye på deg i enden av gresssletta hos vår industrinabo. Med kikkerten kan jeg se små bevegelser i gresset, så jeg regner med at de små er trygt sammen med mamma.

I løpet av fredagen konstaterer jeg at dere har flyttet inn bak en tom container inntil gjerdet et stykke inne på terminalområdet. Akkurat der er det nok litt fredeligere, enn så lenge…

Du vet jo ikke at plutselig kommer den digre trucken og tar med seg containeren og lar deg sitte igjen uten beskyttelse, nok en gang….

Som sagt, jeg er imponert over din standhaftighet og din innsats for å lose de små frem til flyvedyktighet og et selvstendig liv, så vidt jeg kan forstå er det nærmest et under at alle tre ungene dine lever fortsatt.

Til neste år anbefaler jeg deg å finne et skjær å legge eggene dine på ! Det må da være mye mer behagelig og på langt nær så slitsomt som å hekke på en parkeringsplass ?

Det er mange fine steder rett i nærheten her. Så kan du likevel komme tilbake til gamle tomter å se om du finner matrester som sjåførene ikke har giddet å putte i søpplebøtta, eller litt fiskeslo etter båtmenn som har fisket mens de venter på båten.

Høres ut som rene luksusen, spør du meg !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende