-         Vi kjenner ikke dagen før solen har gått ned.

-         Kjærligheten står over alt, er størst av alt og overvinner alt.

Ja, ordtakene er aldri så sanne som når vi opplever kriser, enten det er kreft, samlivsbrudd, nærdødenopplevelser, å miste arbeid eller annet. De har kanskje oppstått etter behov for å sette ord på det vanskelige og umulige.

Klara prøver også å sette ord på det umulige, nemlig hvordan hun opplever manges frykt, å få kreft. Men boka handler i grunnen lite om kreften og mer om hvordan kreften blir en viktig vekker for henne, en vekker for å bli bevisst hva som er det viktige i livet. Klara er en kvinne snart midt i livet, journalist og på vei med jentene sine til et liv som alenemor da hun oppdager kulen i brystet. Boka er ei dokumentarbok om en viktig tid i Klaras liv, og anmeldelsen blir som medmenneske og ikke som norsklærer og halvstudert litteraturviter.

Klara får nok av tid til å spørre seg selv hva som er viktig når diagnosen endelig er stilt. Og fasiten har hun nok vagt klar tidlig, nemlig å være bevisst både livsinnhold og livsmening. Hvis kreften skulle få dødelig utgang, ville hun ha levd, sterkt og godt. Det gir henne trøst i tunge øyeblikk. Men, det er ikke de tunge øyeblikkene som dominerer boka, tvert om.

Det er kjærligheten som overstråler boka. Kjærligheten til den nylig møtte Martin, til ungene og til familiene for øvrig. Dessuten kjærligheten til de gode øyeblikkene, i skogen på sopptur med bål, rundt er deilig måltid mat og nærhet til andre, både fysisk og psykisk.

Kjærligheten til å leve gir en holdning som å ta det som det kommer, å leve mens vi lever, er det så nøye da, pytt pytt, brett opp armene og gyv løs. Det er en holdning like mye preget av livskraft og dødsforakt som å erkjenne vår litenhet og ufullkommenhet. Rå styrke kombinert med ydmyk undring og åpenhet.

Inntrykket av innholdet i boka som sitter igjen er en letthet, en letthet uten at den er overfladisk. En letthet av håp som lyser som lysegrønne løvører om våren. Denne lettheten kunne lett gått over i å bli klamt, sentimentalt intimitetstyrrani, men er ikke det. Tvert om, så er det bokas styrke at tråden av letthet og håp er nær, ærlig og ekte.

Bokas ramme er dagbokformen i kronologisk rekkefølge, bruk av presens og dag for dag. Det er et naturlig valg, og er lett å følge. Språket flyter lett, er lett å bli grepet av og lar oss delta i Klaras liv tett og nært. Takk for at du så sjenerøst deler. Og som du sier, hvorfor ikke, jeg har da ikke noe å skjule.

Det medisinske er samlet bak, en smart løsning som passer til boka for øvrig, da det ikke er kreften som er hovedbudskapet, slik jeg ser det. Et viktig tema allikevel er hvordan helse - Norge behandler kreftsyke, og da særlig kvinner med brystkreft. Det er både overraskende, sjokkerende og opprørende.

Jeg tror at mange er overmette på glitrende glamour og idoldyrking. Folk har også behov for å lese om vanlige menneskers liv, kriser og mestringsmåter. Slik dekker Klaras bok et viktig behov i tiden. Og nettopp lettheten og det at hun henvender seg til deg og meg, det er det som skaper både tillit, troverdighet og håp. Ikke minst det siste, for i vår kyniske og kalde virkelighet trenger vi mennesker som Klara, som gir oss fornyet tro på medmennesket, på kjærligheten, på familien og på nettverket. Og for ikke å glemme, troen på tankens kraft og viljen til å tenke at det skal gå bra.

Klaras egne ord skal få avslutte: -Et liv måles ikke i antall år, men i antall levende øyeblikk.

Sirenia

Konglo/Sirenia finner du i linken over eller i rubrikken ”Andre blogger” på høyresiden. Anbefaler et besøk hos henne :-)

Første kapittel i den omtalte boka kan du lese her.