August er det mykeste myke jeg kjenner,

Denne skjelvende streng mellom sommer og høst,

denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelig milde inn over jorden,

Denne lyende stillhet:

Tal Herre, tal !

Dette lyset som hviler

på modningens høyde,

dveler

og synker mot vissningens dal.

Disse kvelder da trær er som skygger i skyggen.

Denne efterårsfred over sted og forstand.

Jeg har drømt at jeg seilte til Evigheten,

og en kveld i august var den første

besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:

August er det mykeste myke jeg kjenner,

Myk som sorg og som kjærlighet.

Einar Skjæråsen

(Foto Copyright Lsag 2009)

Vurdert til: av 171 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende