August er det mykeste myke jeg kjenner,
Denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelig milde inn over jorden,
Denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal !
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot vissningens dal.
Disse kvelder da trær er som skygger i skyggen.
Denne efterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte til Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
Myk som sorg og som kjærlighet.
Einar Skjæråsen
(Foto Copyright Lsag 2009)
Vurdert til:
av 171 lesere
av 171 lesere